Hopp til hovedinnholdet

Fellesskapsverdier - fra samfunn til hver-for-seg-funn?

 - Med økt individuelt ansvar følger naturligvis også økt individuell risiko, skriver Arne Klyve*, faglig rådgiver i Sterk&Klar.

Mennesket har sosiale behov og et behov for fellesskap. Å være en del av et fellesskap, det å ha varme bånd til andre mennesker, er grunnleggende for personlig utvikling og for vedvarende sosial inkludering. Familien, skolen, venneflokken, idrettslaget eller klubben og med tiden, for de fleste – jobben, utgjør slike fellesskap. Det er bare gjennom andre mennesker at livene våre får mening og verdi og det vesentlige med fellesskap er gjensidigheten. I vår hastig omskiftelige verden med en galopperende teknologisk utvikling er fellesskapene annerledes, skjørere og mer sårbare enn tidligere. Familier omorganiseres, de unge får flere venner, men færre bestevenner, og arbeidsmarkedet er i kontinuerlig omstilling.

Mye tyder på at verdier som styrker sosialt samhold tynnes ut i vestlige samfunn. Det sosiale limet som skulle binde oss sammen på kryss og tvers av bakgrunn og oppvekst tørker gradvis. Den danske psykologen Ida Koch har formulert det slik: «Vi er på vei fra samfunn til hver – for- seg- funn». Fellesskapsverdiene avgrenses gjerne mot individualisme og den sterkeste sin rett. Når en omtaler fellesskap tenker en gjerne på verdier som likeverd, solidaritet, rettferdighet og samhold. Vi støtter opp om fellesskolen bygget på fellesskapsverdier som samarbeid, respekt og raushet også ovenfor de som ikke ligner oss og overfor ukjente andre. Fellesskapsverdiene er gjennomgående varme verdier. Egoisme, individualisme og spisse albuer er kalde verdier.

Det individuelle ansvar for et godt liv hviler stadig tyngre på enkeltmennesker og ikke minst på den oppvoksende generasjon i en tid der det nå handler om «tilpassing», «selvforbedring» og om «mestring». Med økt individuelt ansvar følger naturligvis også økt individuell risiko og ikke minst opplevelsen av skyld i egen fiasko, hvis du ikke lykkes. Økende individualisering, nåtidens sterke jag etter det perfekte og økt press på å lykkes i skolen er stressmomenter i ungdommers hverdag, ifølge Ungdataanalyser. Det ser dessverre ut som om mobilitet og personlig tilpasningsevne veier tyngre enn lojalitet og gruppetilhørighet i vår vestlige del av verden.

Mange elever sliter i norsk skole. Det er store forventinger om å yte og prestere og selvskading blant unge er utbredt. Altfor mange, spesielt gutter faller fra i utdanningsløpet (motbakkeløpet) og mange elever, spesielt jenter, sliter med nedstemthet og depresjon (Ungdata 2017). I tillegg øker omfanget av ensomhet (Ungdata 2017). Ikke noen av disse lidelsene eller plagene er medfødt. De skapes i skolehverdagen og i konkurransesamfunnet, i den daglige kampen for fremgang og anerkjennelse. I skolen skal de unge gå i ti år og gjerne tre år til, uten mulighet til å beskytte seg mot å bli sortert som en som ikke strekker til. Skolen står som nasjonal arena for både anerkjennelse og krenkelse. Skolens økte resultatpress, heseblesende kartlegginger, konkurranse mellom skoler, rangeringer. Hvilken verden er dette å bli voksen i?  

Horisonten til stadig flere fagfolk avgrenses til et avpolitisert mikroplan der lidelsesproduserende samfunnsforhold havner i blindsonen. Kanskje bør vi snakke mer om skolepåførte lidelser i stedet for nedstemthet og depresjon og kalle lidelser som er påført de unge av samfunnet for sosiale lidelser i stedet for psykiske lidelser?

* Arne Klyve er samfunnsviter m/ pedagogikk som hovedfag og arbeider som seniorrådgiver i rusfeltet i Bergensklinikkene og ved kompetansesenter for læringsmiljø (BKL). Han har ledet nasjonale og internasjonale forebyggingsprogrammer. Klyve har skrevet flere bøker, deriblant boken "Sinte, unge, villfarne menn" (2016)

17.00-19.00 26. september 2017
18.00-20.00 26. september 2017
18.00-20.00 26. september 2017
18.30-20.30 26. september 2017
18.30-20.00 26. september 2017